For tre-kvart år siden startet jeg med å handle med opsjoner. Det har vært en berg-og-dal-bane. Her er det viktigste jeg har lært som nybegynner så langt.
Sommeren 2017 ble jeg for alvor interessert i investeringer. For første gang begynte jeg å følge med på børsen. Jeg satset mine første kroner i aksjer. Det ble seire – og det ble tap.
Så oppdaget jeg opsjonshandel.
Jeg ble fascinert av muligheten for å hente ut mer gevinst med mindre kapital. Og jeg var tiltrukket av det store mulighetsrommet, ikke minst at det ga en sjanse til å tjene penger også når markedet faller.
De siste ni måneden har jeg brukt mye tid på å forstå og utforske opsjonshandel. Flere strategier har vært forsøkt – med varierende suksess. Men jeg har lært utrolig mye. Og jeg tenker å skrive litt om disse erfaringene framover, som en slags reiseskildring fra en nybegynners vei inn i opsjonshandelen.
Hittil har jeg hovedsakelig testet ut tre forskjellige strategier:
Strategi 1: Kjøpe calls
Jeg startet som de aller fleste som prøver opsjonshandel for første gang med å kjøpe noen Calls – eller kjøpsopsjoner.
En call – eller kjøpsopsjon – gir deg retten til å kjøpe et bestemt antall aksjer til en gitt pris fram til en bestemt dato.
Strategi 2: Hjulet
Hjulet-strategien har som mål å bygge en jevn inntekt måned for måned. Den anbefales ofte til nybegynnere som ønsker å starte med opsjonshandel uten å ta for stor risiko.
I Hjulet-strategien selger man opsjoner, både calls og puts. Men posisjonen er alltid sikret, enten ved at man eier aksjene man selger calls mot eller at man har tilstrekkelig kontanter på kontoen når man selger puts.
En put – eller salgsopsjon – gir deg retten til å selge et bestemt antall aksjer til en gitt pris fram til en bestemt dato.
Når du selger en opsjon, har du ikke lenger en rett til noe. I stedet tar du på deg en forpliktelse. For å ta denne risikoen får du betalt.
I Hjulet-strategien selger man vekselsvis calls og puts, avhengig av om man sitter på aksjene eller ikke.
Se en mer inngående forklaring her.
Strategi 3: Salg av credit spreads
Jeg har det siste halvåret særlig utforsket en strategi hvor jeg er nettoselger av opsjoner, men hvor risikoen alltid er definert på forhånd. Det er et stort antall måter å gjøre dette på. Et typisk eksempel er å selge en put credit spread.
Ved en put credit spread selger man en put til en gitt pris og med en bestemt innløsningsdato. Men samtidig kjøper man også en put til en lavere innløsningspris. Denne kombinasjonen gjør at det er et tak på både profitt og hvor mye man kan tape.
Jeg har i hovedsak prøvd denne strategien på det amerikanske markedet, og i hovedsak kopiert handlene til nettstedet OptionAlpha.com.
Hva jeg har lært av å handle med opsjoner
Jeg skal ikke gå inn på resultatene av de tre strategiene her. Det får bli til senere bloggposter. Alt jeg vil si, er at i sum har aktiviteten gått i pluss/minus null disse månedene. Og det er jeg fornøyd med, tatt i betraktning at det har vært en turbulent periode på børsen og at jeg har lært utrolig mye.
Men jeg vil oppsummere fem lærdommer av å gå inn som en nybegynner i opsjonsmarkedet.
Lærdom 1: Opsjonshandel gir uendelige muligheter
Å investere i aksjer er i prinsippet veldig enkelt: Du plukker en aksje, kjøper et antall – og så venter du. Går prisen opp, vinner du. Stuper prisen, taper du.
Men i enkeltheten ligger også utfordringen. Aksjeinvesteringer bygger i prinsippet alltid på at markedet skal fortsette å gå oppover – eller i alle fall at dine aksjer gjør det.
Markedet går imidlertid ikke alltid opp. Noen ganger stuper det. I lange perioder kan det stå stille.
Og her ligger det mest fascinerende med opsjonshandel: Du kan tjene penger i alle markedssituasjoner. Og du kan gjøre det med mindre kapital.
Det finnes i tillegg uendelig mange strategier du kan følge – tilpasset ulike risikoprofiler og markedssituasjoner. Iron Condor, Put spread, Butterfly, Straddle, Strangle, Covered Call, Naket Put…
Og så videre. Og så videre.
Strategiene spiller også på ulike kombinasjoner av elementene som påvirker hvordan opsjonspriser, så som delta, gamma, theta og vega.
Høres gresk ut? Jo, ordene er hentet fra greske bokstaver. Og jeg må innrømme at det har tatt tid og mye lesing å få et noenlunde grep om hvordan de ulike grekerne henger sammen. Fortsatt er jeg en nybegynner.
Men det er nettopp dette som gjør det morsomt og utfordrende: Det finnes en strategi for enhver situasjon – og det er rett og slett umulig å bli utlært.
Lærdom 2: Det er gambling å satse alt på å gjette markedsretningen
Som nevnt var min første erfaring med opsjonshandel å kjøpe noen calls – kjøpsobligasjoner.
Jeg valgte noen aksjer jeg hadde tro på ville øke – og med innløsningstid mer enn et halvt år fram i tid. Det var på våren 2018, da markedet hoppet oppover i yr glede.
Men så gikk det ikke som jeg trodde. Markedet snudde. De fleste opsjonene endte med tap.
Ett vinnerlodd gjorde imidlertid at jeg i sum likevel kom greit ut: Norwegian. Aksjekursen eksploderte da IAG forkynte at de hadde kjøpt mer enn 5 % av aksjene i april 2018. Jeg satt på noen opsjoner, som plutselig var flerdoblet i verdi. Opsjonene ble innløst – og aksjene solgt neste dag, før kursen begynte å gå nedover igjen.
Jeg tilskriver Norwegian-eventyret flaks.
Lærdommen er likevel klar: Det er gambling å satse alt på å gjette markedsretningen. I alle fall for min del. Jeg har ingen fordeler framfor andre investorer i å spå hvilke retning kursene vil ta.
Konklusjonen? At jeg i mine opsjonsstrategier vil tilstrebe å være markedsnøytral.
Lærdom 3: Det norske opsjonsmarkedet fungerer ikke
Den første tiden handlet jeg opsjoner bare på det norske markedet – gjennom Nordnet.
Det startet som nevnt med å kjøpe noen kjøpsopsjoner. Deretter prøvde jeg å selge noen credit spreads, altså at jeg både solgte og kjøpte opsjoner med samme underliggende og innløsningsdato.
Jeg oppdaget fort at det norske opsjonsmarkedet knapt fungerer for en hobbyinvestor som meg.
Det er en lang liste med problemer:
- Markedet er ikke likvid. I mange papirer er det ingen handel i opsjoner i det hele tatt på enkeltdager. Sjekk for eksempel de daglige derivatkursene hos Oslo Børs.
- At norske opsjoner handles både hos Oslo Børs og Nasdaq gjør mangelen på likviditet enda verre.
- Det er store forskjeller – gjerne kalt spreads – på kjøps- og salgskurser. Fordi det ikke er likvid handel i opsjonene, settes kursene av såkalte market makers. De store spreadene tyder på at de neppe tar veldig stor risiko. Se et eksempel fra Norwegian nedenfor.
- Rett som det er, stilles ikke priser på nett – og du må ringe megler for å få gjort en handel.
- Du kan ikke handle opsjonsstrategier med flere deler, for eksempel en Iron Condor, som består av fire sett kontrakter. På det norske markedet må hvert sett handles for seg, noe som både øker kurtasjeutgftene og innebærer risiko for hvilke pris du vil ende opp med til slutt.
Summa summarum: Jeg ga fort opp å gjennomføre mer avanserte opsjonsstrategier på det norske markedet.
I stedet skaffet jeg meg konto hos TDAmeritrade på deres fantastiske plattform Thinkorswim. Det er rett og sett en helt annen verden. Markedet er likvid. Du får allverdens statistikk til å hjelpe deg med handlene. Og platformen er tilrettelagt for avanserte opsjonsstrategier.
En annen fordel er tidsforskjellen. Handelen i USA skjer på kveldstid i Norge – og det er en stor fordel for de av oss med jobb på dagtid.
Lærdom 4: Risikostyring er alfa og omega
Med opsjonshandel bestemmer du selv hvor mye risiko du vil ta. Du kan velge strategier med ubegrenset risiko, og tilsvarende potensielt stor opp- og nedside. Eller du kan satse på strategier hvor du definerer risikoen tydelig, men hvor det også settes et tak på hvor stor gevinst du kan få.
Valget er ditt.
En ting er sikkert: Ikke alle opsjonshandler vil gå som planlagt. Du vil også ha tap.
For egen del har jeg så langt gått med tap på rundt 35 % av opsjonshandlene mine.
Så bra, tenker du kanskje! Men andelen tap betyr ikke allverden. Vel så viktig er gjennomsnittsstørrelsen på tapene sammenlignet med gevinstene.
Og da blir risikostyring alfa og omega.
Heldigvis er det mulig å styre risikoen ganske bra. Jeg har fortsatt mye å lære, og har gått på noen smeller. Men nå har jeg fått på plass noen retningslinjer jeg prøver å følge.
- Jeg handler alltid med en definert risiko. Selger jeg opsjoner, for eksempel, er nedsiden definert ved at jeg enten har aksjer eller kontanter som sikring (covered calls eller cash-secured puts) eller ved at jeg samtidig kjøper en opsjon som begrenser nedsiden.
- Ingen enkelthandel kan risikere mer enn maksimum 5 % av kapitalen som er satt av til opsjonshandel. I de aller fleste tilfeller prøver jeg å holde posisjonen på maksimum 2-3 %.
- Jeg prøver å ta grep for å redusere risikoen hvis jeg ser at markedet går mot meg. Dette kan for eksempel være å justere posisjonen eller å rulle den til neste måned for å gi meg selv mer tid.
- Jeg sprer posisjonene på forskjellige papirer – og i ulike bransjer.
Lærdom 5: Kunsten er å lære å tape
Som sagt vil man alltid gå på en andel tap i opsjonshandel – som i alle investeringer. Kunsten er å lære å tape!
Hva mener jeg med det?
Å håndtere et tap er krevende – ikke minst psykologisk. En ting er hvis det ikke er noen vei utenom. Men i praksis må man i de aller fleste tilfellene ta tapene på et tidspunkt hvor det fortsatt er et håp om at markedet kan snu.
Her sliter jeg. Selv når jeg har definert et maks tap på forhånd, finner jeg unnskyldninger for at jeg likevel vil prøve litt til i håp om at markedet skal snu. Og du vet hvordan det går…. Tapet blir enda større, jeg klamrer meg enda tettere til det synkende håpet… Og så slåss tiden mot meg. Til slutt ender jeg med mye større tap enn nødvendig.
Det er ren og skjær psykologi. Og jeg har kommet til at for egen del, er det her jeg kan forbedre meg best: Jeg må rett og slett ta tapene mye kjappere.
Rasjonelt vet jeg hva som skal til: Alltid definere makstapene på forhånd, sette en stop-loss, og komme meg ut av posisjonen med en gang det går gal vei.
Men i det virkelige liv er det så mye vanskeligere. Jeg hater å tape – og klamrer meg til håpet om at det vil snu. Min psykologi blir min egen fiende.
Det er selvfølgelig det samme med aksjehandel. Men i opsjonshandel blir det enda viktige å kunne ta tap tidlig nok. Den viktigste forskjellen er at opsjoner alltid har en innløsningsfrist. Etter at den datoen er ute, kan du ikke gjøre mer.
I tillegg påvirker tiden i seg selv verdien på opsjonene. Flere andre faktorer kan også endre bildet raskt, for eksempel hvis volatiliteten går opp eller ned.
Så dette er mitt forsett for 2019: Jeg skal bli flinkere til å ta tap – kjapt og rasjonelt!
——————-